Holdniger, etikk og ledelse

Details

Category: Artikler

Published on Friday, 10 June 2011 20:07

Written by MKF

Hits: 331

Av Knut Are Seierstad

Alle ansatte i forsvarssektoren[1] skal nå gjennomføre et kursopplegg i holdninger, etikk og ledelse – også kjent som HEL. Det er prisverdig at etikk vektlegges, men uten at man våger å gå inn på hvilke verdier som skal ligge til grunn for etikken, blir det hele svært tynt. Spørsmålene blir hengende i luften – hvilke holdninger, hvilken etikk, hvilken ledelse?

”Handlingsplanen for forsvarssektoren – Holdninger, etikk og ledelse” har eksistert siden 2006, med oppdateringer siden. Siste runde i dette arbeidet er et E-læringsprogram alt personell i forsvarssektoren skal gjennomføre. E-læringsprogrammet går inn på fem utvalgte områder – Korrupsjon, varsling, ledelse i omstilling, mobbing og kollegiale forhold samt kulturforskjeller og mangfold. De siste to dreier seg i praksis om nye landsmenn med muslimsk bakgrunn samt personer med varierende seksuell legning.

Slik sett representerer E-læringskurset ikke en helhetlig tilnærming til etikken. Snarere dreier det seg om et knippe utvalgte politisk sensitive områder. Spesielt iøyenfallende er det at departementets handlingsplan prydes av et bilde av en norsk soldat og en afghansk sivilperson, mens kursets innhold er helt fritt for etiske spørsmål knyttet til det Forsvarets personell har som sin hovedfokus for tiden, nemlig internasjonale operasjoner under krevende forhold. De mer kyniske blant oss vil si at HEL er departementets forsøk på å sikre seg mot å bli holdt ansvarlig for fremtidige Golf-turskandaler etc. Vi velger imidlertid å se det positive i at etikk løftes frem som et vektlagt forhold i Forsvaret og sektoren forøvrig.

HEL opplegget gir grunnlag for mange refleksjoner – ikke minst over hvor langt vi er kommet i retning verdinøytralitet i staten. E-læringskurset er basert på et antall situasjoner, som man så skal ta stilling til. Det gis en rekke referanser for de riktige valg i hver enkelt situasjon, men referansene er nesten utelukkende lover, regler, bestemmelser og avtaler. Det gis kun et par unntak, nemlig referansene til de etiske grunnreglene for Forsvarssektoren, og de etiske retningslinjene for statstjenesten. De gjennomgående ordene i dem begge er ”plikt” og ”skal” – disse retingslinjene er i bunn og grunn også lite mer enn referanser til regler og bestemmelser.

Den etiske tilnærmingen er med andre ord nesten utelukkende pliktetisk – det som er etisk riktig er å følge lover og bestemmelser. Ekstra ille blir det når etikken blir deskriptiv – det vil si at det de fleste er enige om er det som er etisk riktig og godt. Vi har flere eksempler på denne type verdi-relativisme. Et klassisk eksempel er tidligere forsvarsminister Jørgen Kosmos uttalelse i Stortinget i 1996[2]; ”Ved krigsskolen er det regjeringens etikk som må være gyldig” hvilket antakelig innebærer at det regjeringen til enhver tid bestemmer er definisjonen på det etisk riktige!

Om man graver litt videre for å finne hvilket verdigrunnlag staten i dagens Norge bygger på er det påfallende hva man finner. Et eksempel finner man i Stortingsmelding 17 (07-08) om Staten og Den norske kirke. Her står det blant annet:

”I et pluralistisk samfunn er det imidlertid ikke rimelig å regne med at alle borgerne omfavner samme verdier og begrunnelser for samfunnsinstitusjonene....Det er mulig å finne prinsipper og regler som flest mulig – eller ideelt sett alle – kan akseptere, uten at det dermed forutsettes at alle borgerne skal ha identiske verdisett. Demokrati, rettsstat og menneskerettigheter er slike sentrale prinsipper. En viktig årsak til det er at demokrati og rettsstat gir rom for et stort spekter av ulike og motstridende livsvalg.”

Tilnærmingen er med andre ord et fromt ønske om at de fleste forhåpendlig kan enes om at demokrati, rettsstat og menneskerettigheter er gode verdier, av den grunn at de er forutsetninger for frihet. Dette er en deskriptiv tilnærming til etikken, der flertallets holdninger angir hva som til enhver tid er etisk riktig. Konsekvensen av denne tilnærmingen er at i de samfunn der menneskeretter og demokrati ikke er verdier som deles av flertallet er disse verdiene ikke gyldige eller normative på noen måte. Denne flertallsinnstilligen til hva som er etisk riktig gir en etikk som svever i det frie rom uten noen forankring.

Denne vegringen den moderne staten har mot å definere hva det er verd å kjempe for – at noe faktisk er bedre enn noe annet – holder ikke i Forsvaret. Alvoret og ansvaret i utøvelsen av vårt yrke gjør det helt nødvendig å ha et bedre definert verdigrunnlag for etikken enn ren pliktetikk, eller enda verre – et relativistisk, deskriptivt verdigrunnlag.

Det er derfor interessant å notere at Forsvaret har utviklet seg i en annen og mer positiv retning enn kursopplegget i HEL og utviklingen i staten generelt gir inntrykk av. Forsvarssjefens verdigrunnlag fastslår blant annet at Forsvaret skal bygge på vårt samfunns kristne og humanistiske verdier. Videre har dydsetikken i de senere år gitt viktige bidrag til Forsvarets etikk. Hæren har eksempelvis definert sine kjerneverdier som respekt, ansvar og mot. Selv om man kan si mye om hvor dekkende disse er, er de allikevel uttrykk for en normativ tilnærming til etikken, der noen verdier fastsettes som grunnleggende for vår profesjonelle virksomhet og i siste instans for maktutøvelsen.

Det er en anerkjent observasjon i mange land i det post-kristne Europa at når den etiske og moralske standard går nedover, må man kompensere med flere regler og mer kontroll. Dette er bakgrunnen for at stadig mer som tidligere var en selvfølge nå må reguleres i detalj. I mangel av verdigrunnlag må man kompensere med regler – og etikken blir pliktetikk.

Det vil være avgjørende for Forsvarets fremtidige moralske og etiske integritet at vi sørger for å ha et klart og definert verdigrunnlag. Forsvarssjefens verdigrunnlag er en meget viktig del av vår moralske og etiske arv i denne sammenheng, selv om det kanskje ikke er helt politisk korrekt i henhold til den verdinøytrale tidsånden i staten forøvrig. Maktanvendelse basert på ren pliktetikk uten at man tar inn over seg spørsmål som rett intensjon, om konsekvensen av handlingene kan rettferdiggjøres etisk eller om handlingen er i henhold til anerkjente dyder blir direkte farlig. Det er tvingende nødvendig at alle i Forsvaret har evne til å foreta komplekse etiske avveininger – og denne evnen kan man ikke få uten å ha et avklart verdigrunnlag i bunnen.

HEL-opplegget forsømmer seg kraftig her, ved å unnlate å definere hvilke verdier det er verd å kjempe for og hvilke verdier som ikke er gode. Opplegget er derved blitt et meget illusterende eksempel på at når man unnlater å ta stilling til verdigrunnlaget, faller man uvegerlig tilbake på ren regel- og paragrafstyring.

Fra Fokus, 2/2010

• < Prev
• Next >